En gang på 1700-tallet bodde det en familie i en liten bygd i Telemark. Det var ingenting bemerkelsesverdig ved familien Leffav ved første øyekast. Ikke var de særlig rike, ikke var de særlig pene og ikke kunne de lese eller skrive heller. Men en ting var familien viden kjent for, vaflene sine. Når noen bød til fest, var nettopp disse vaflene det gjeveste vertskapet kunne sette på bordet.
Mot slutten av 1700-tallet kom en fransk oppdagelsesreisende til bygda. Han het Voleur de Gaufres og var på leiting etter gull og edelstener i de norske skoger. Han fant hverken eller, men vafler fant han. Vaflene var bedre enn de franske, deiligere enn de belgiske, sant å si, var disse vaflene kanskje de beste vaflene i hele verden. Han hadde bokstavelig talt livre-tegn i øynene, for det het den franske valutaen på den tiden. Han ville stjele oppskriften fra familien for å gjøre Frankrike til verdens største vaffelnasjon.
Siden ingen i familien Leffav kunne lese eller skrive, ble oppskriftene overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Familien hadde fart ille med sott, pest og plager og den eneste gjenlevende oppskriftsbæreren var Kårstein Leffav, familiens yngste sønn. Gaufres´plan var å kidnappe Kårstein for å tvinge oppskriften ut av ham, så den kunne nedtegnes. Men Kårstein var smartere enn han så ut til og strøk til skogs før den franske fysaken kunne fange ham.
År fulgte der Kårstein levde fra hånd til munn av kongler, ekornegg, barnåler og annet skogen kunne by på. Han begynte å oppgi håpet om å få en sønn der han bodde alene, omgitt av øde skoger og ett og annet skogsdyr. Det gjorde han rett i, noen sønn fikk han aldri. Vaffeloppskriften måtte leve videre, så mye visste han. Han rekte rundt i skogen og rekrutterte de han fant til å hjelpe han med å holde oppskriften skjult, men levende. De holdt til i huler og grotter og ble kjent under mange navn som Riddere av den runde vaffel, Vaffelmurerne og Vaffellosjen. Det var allikevel navnet Vaffelbrigaden de selv valgte da de bygget sin organisasjon rundt militære prinsipper.
Men jeg har aldri hørt om Kårstein eller Vaffelbrigaden i historietimen på skolen, sier du kanskje. Nei, nettopp, det hadde ikke vi heller. Sakte men sikkert døde Vaffelbrigaden ut og siste mann, som var den første i brigadens historie som både kunne lese og skrive, klorte ned oppskriftene på en bit pergament med sine siste sukk og en blyant. Der lå de, oppskriftene og den siste beskytter av verdens beste vafler, i årevis gjem i en grotte og Vaffelbrigaden var en saga blott.
En dag, var vår general på tur i de dype skogene i Telemark. På den tiden var hun hverken general eller vår, men en ganske alminnelig person som nærmest snublet over åpningen til det vi i dag kaller Vaffelgrotta. Hvor den ligger, kan vi ikke røpe. Der fant generalen oppskriftene og innså straks at disse måtte komme verden til gode. Nå har Vaffelbrigaden gjenoppstått og vi tar vårt oppdrag om å beskytte vaffelelskere fra alle samfunnslag, på største alvor. Vi forvalter oppskriftene og sørger for at du, uansett hvem du er, får tilgang på ren lykke i vaffelform.
Ok da, så var det kanskje ikke heeeelt sånn det foregikk, men resultatet er i alle fall det samme, vafler til folket, arbeid til ungdom.
Mot slutten av 1700-tallet kom en fransk oppdagelsesreisende til bygda. Han het Voleur de Gaufres og var på leiting etter gull og edelstener i de norske skoger. Han fant hverken eller, men vafler fant han. Vaflene var bedre enn de franske, deiligere enn de belgiske, sant å si, var disse vaflene kanskje de beste vaflene i hele verden. Han hadde bokstavelig talt livre-tegn i øynene, for det het den franske valutaen på den tiden. Han ville stjele oppskriften fra familien for å gjøre Frankrike til verdens største vaffelnasjon.
Siden ingen i familien Leffav kunne lese eller skrive, ble oppskriftene overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Familien hadde fart ille med sott, pest og plager og den eneste gjenlevende oppskriftsbæreren var Kårstein Leffav, familiens yngste sønn. Gaufres´plan var å kidnappe Kårstein for å tvinge oppskriften ut av ham, så den kunne nedtegnes. Men Kårstein var smartere enn han så ut til og strøk til skogs før den franske fysaken kunne fange ham.
År fulgte der Kårstein levde fra hånd til munn av kongler, ekornegg, barnåler og annet skogen kunne by på. Han begynte å oppgi håpet om å få en sønn der han bodde alene, omgitt av øde skoger og ett og annet skogsdyr. Det gjorde han rett i, noen sønn fikk han aldri. Vaffeloppskriften måtte leve videre, så mye visste han. Han rekte rundt i skogen og rekrutterte de han fant til å hjelpe han med å holde oppskriften skjult, men levende. De holdt til i huler og grotter og ble kjent under mange navn som Riddere av den runde vaffel, Vaffelmurerne og Vaffellosjen. Det var allikevel navnet Vaffelbrigaden de selv valgte da de bygget sin organisasjon rundt militære prinsipper.
Men jeg har aldri hørt om Kårstein eller Vaffelbrigaden i historietimen på skolen, sier du kanskje. Nei, nettopp, det hadde ikke vi heller. Sakte men sikkert døde Vaffelbrigaden ut og siste mann, som var den første i brigadens historie som både kunne lese og skrive, klorte ned oppskriftene på en bit pergament med sine siste sukk og en blyant. Der lå de, oppskriftene og den siste beskytter av verdens beste vafler, i årevis gjem i en grotte og Vaffelbrigaden var en saga blott.
En dag, var vår general på tur i de dype skogene i Telemark. På den tiden var hun hverken general eller vår, men en ganske alminnelig person som nærmest snublet over åpningen til det vi i dag kaller Vaffelgrotta. Hvor den ligger, kan vi ikke røpe. Der fant generalen oppskriftene og innså straks at disse måtte komme verden til gode. Nå har Vaffelbrigaden gjenoppstått og vi tar vårt oppdrag om å beskytte vaffelelskere fra alle samfunnslag, på største alvor. Vi forvalter oppskriftene og sørger for at du, uansett hvem du er, får tilgang på ren lykke i vaffelform.
Ok da, så var det kanskje ikke heeeelt sånn det foregikk, men resultatet er i alle fall det samme, vafler til folket, arbeid til ungdom.
|
|
|
